Neste stopp: fellesskap

Tekst: Per Thime, Impress Media · Skrevet for Landsbymagasinet

Det er ikke alle kjærlighetshistorier som begynner med en hjelpesending.

For Ingvar og Silje Landa gjorde den det.

I august 1991 kjørte Ingvar til Romania med hjelpesending. Landet var preget av årene etter kommunistregimet, og turen skulle egentlig handle om å frakte hjelp dit den trengtes. Men livet har av og til sine egne ruter.

I Romania møtte han Silje. – Jeg kjørte ned en hjelpesending og tok med kona hjem igjen som returlast, sier Ingvar.

Han ler litt når han sier det. Det er bussmannens kortversjon av romantikken. Ikke så mye staffasje. Bare rett på sak.

De giftet seg i 1994. Silje kom til Norge og begynte å jobbe på sykehuset på prematuravdelingen. Der ble kollegene nysgjerrige. De ville vite mer om hvor hun kom fra. Hvordan var Romania? Hvordan var sykehuset der?

Nysgjerrigheten ble til den første turen. – Vi kjørte ned med minibuss. Det var 10–12 stykker, forteller Ingvar.

Da de kom hjem igjen, begynte deltakerne å fortelle hvor kjekt de hadde hatt det. De hadde ikke bare sett et annet land. De hadde møtt det gjennom noen som kjente det.

Dermed begynte det som etter hvert skulle bli Ingvars Reiser.

Ti minutter på kjøkkenbenken

Noen firma starter med investorer, møter og strategiplaner. Ingvars Reiser startet mer jordnært. – Det var på kjøkkenbenken. En ti minutters diskusjon, sier Ingvar.

Turen hadde gått så godt. Folk var fornøyde. De hadde klart å lage noe som betydde noe. Hvorfor ikke fortsette?

Først leide de buss. Siden kjøpte de egen, for å få bedre kontroll og kunne gi den servicen de ønsket.

Ingvars Reiser holder til i Randaberg, men reisende kommer fra hele regionen. Felles for mange er ønsket om å slippe å ordne alt selv. – Før hadde vi hytte og måtte leie, vaske og skrape den hytta. Her får vi alt opp i hendene, sier Ingvar om noe av det gjestene forteller.

Det liker han. Ikke fordi folk skal være passive, men fordi de skal kunne senke skuldrene. Reise handler også om ro.

Buss er mer enn buss

En god busstur er ikke bare å starte motoren og følge GPS-en.

Den må ha takt.

Det skal være pauser, men ikke for mange. Kaffe, men på riktig tidspunkt. Litt informasjon, men ikke så mye at folk blir mette før lunsj. Noen ganger skal mikrofonen brukes. Andre ganger skal utsikten få snakke.

– Vi prøver å få dialog på bussen, ikke bare monolog, sier Ingvar.

Han har erfart at passasjerene ofte har like mye å gi som den som står for turen. Noen er nesten hundre år og forteller levende om krigen. Andre deler historier fra arbeidsliv, bygder, familie og reiser. I en buss kan det sitte et helt lite bibliotek av livserfaring.

Derfor er slagordet til Ingvars Reiser mer enn en setning på en nettside:

«Aldri ensom med oss.»

– Selv om det er mange som reiser alene, skal de aldri føle seg alene. Vi tar vare på alle, sier Silje.

For dem handler det ikke bare om enkeltpersoner. Også par kan lengte etter fellesskap. På tur blir man litt mer åpne. Man deler drops, kaffe, latter og utsikt. Og kanskje en historie eller to.

Et stykke Transilvania

Romania og Transilvania er likevel noe helt eget hos Ingvar og Silje. Der skiller de seg fra mange andre reiseselskaper. – Vi inviterer folk hjem til oss i Romania, sier Ingvar.

Det er ikke en tilfeldig formulering. De inviterer faktisk gjestene hjem – til stedet de har bygget opp i Siljes hjemtrakter. Hovedhuset er fra 1890-årene, med tykke murer, høye rom og historie i veggene. Eiendommen har røtter i familien hennes, og rundt huset har de over tid skapt rom, samlingssteder og opplevelser for gjestene.

De har 17 dobbeltrom og to enerom. De har fellesstue, grillplass, sommerstue og en gammel kjeller som er blitt vinkjeller. De har Volvo feltvogner til turer ut i terrenget. De har rom for musikk, dans, mat, prat og stille øyeblikk.

– Vi har hotellstandard, men ikke TV. Det er med vilje, for folk skal snakke med hverandre, sier Ingvar.

Og folk klager ikke. De sitter heller ute i solveggen med morgenkaffe. Ser kyr gå forbi. Hører hester i gata. Følger traktorer og bygdeliv. Det er ikke polert turistkulisse. Det er liv. – Du kommer i en annen modus når du får bo ute på bygda, sier Silje.

Kommer som gjester

For Silje er turene til Romania mer enn arbeid. Det er å vise fram et sted hun bærer med seg.

Hun er ungarsk fra Transilvania, i Romania, og forteller gjestene om historien slik hun kjenner den. Om folkeslag, grenser, kommunisttid, forandring og utvikling. Hun bruker ikke turene til å ramse opp årstall. Hun vil gi folk forståelse.

– Årstall husker man ikke. Historien kort fortalt gir en opplevelse, sier hun.

Ingvar merker hva det gjør med gjestene når Silje forteller. – Når hun forteller om barndommen sin og kommunisttiden, er det ikke mange øyne som er tørre, sier han.

Det er her turene får sin egen verdi. Gjestene får ikke bare se et land. De får kjenne litt på det. De får møte folk, spise mat, høre historier og forstå at Romania ikke er én ting, men mange.

– Folk skal komme som gjester og reise som venner, sier Silje.

Noen ganger føles det kanskje som familie også.

Kaffe før frokost

Dagene i Romania har sin egen rytme.

Først frokostkaffe ute. Gjerne i solveggen. Kanskje en liten knaps, om det passer seg. Så samles alle til frokost. Ikke hver for seg, men sammen. Praten er gjerne i gang før de kommer inn.

Maten lager de ofte selv til frokost, med hjelp fra familie og andre rundt dem. Middager og lunsjer kjøpes gjerne lokalt, blant annet hos et lite pensjonat noen hundre meter unna.

– Vi liker å støtte det lokale næringslivet, sier Ingvar.

På kvelden kan det komme lokale musikere eller folkedansere. En gutt som første gang kom med trekkspill som liten, kommer nå som ungdom sammen med far og bestefar. Slik blir turisme noe mer enn at gjestene ser på. De lokale kommer inn. Gjestene møter dem. Det skapes bånd.

Nære perler og lange strekk

Selv om Romania har fått stor plass i historien, lager Ingvar og Silje også mange andre turer. Dagsturer, helgeturer, ukesturer, Norge, Europa, nærområder og reisemål folk ikke alltid tenker på selv. – Folk vil ut på tur, sier Silje.

Hun mener mange kanskje er litt ferdige med bare badeliv, storbyliv og museer. De vil nærmere kulturen. De vil gjøre noe sammen.

Ingvar er opptatt av å finne opplevelser som passer gruppen.

– Du må sette deg inn i dem som er med på tur, sier han.

Silje, som ikke er fra Norge, ser ofte norske reisemål med friske øyne. Hun spør seg selv hva hun ville hatt lyst til å oppleve. Slik finner de steder som andre kanskje overser.

De nevner Stjernarøy, Ombo, Finnøy og Fogn som nære perler. – Vi skal ofte til Nordkapp, men hopper over det som ligger rett rundt oss, sier Silje.

Det er nesten som i livet ellers. Man trenger ikke alltid dra lengst for å finne det fineste.

Da alt stoppet

Koronaperioden ble tung for hele reiselivet, men for Ingvar og Silje ble den også personlig. Som en saksopplysning hadde selskapet en tur i denne perioden som fikk enorm medieoppmerksomhet. I mange medier ble den omtalt som «smittebussen», og plutselig sto et lite lokalt reiseselskap midt i en nasjonal nyhetssak.

– Det var grusomt, sier Silje.

Ingvar sier det tøffeste ikke først og fremst var omtalen, men ansvaret for passasjerene.

– Tenk om vi hadde mistet noen av våre kjære passasjerer. Det var den verste tanken, sier han.

De opplevde også at mye av omtalen ble både voldsom og feilaktig. – Vi lærte at ærlighet varer lengst. Vi var fullstendig åpne, sier Ingvar.

De forteller at de hadde gjort omfattende smitteverntiltak i forkant og underveis. Etter hvert kom det også gode tilbakemeldinger fra både helsemyndigheter og politikere for arbeidet de hadde gjort.

Likevel satte perioden spor. Da verden åpnet igjen, kom også reisene tilbake. Kanskje ble behovet for å reise sammen enda tydeligere etter årene med avstand.

Tom buss, fullt hjerte

Når turen er over og siste passasjer har gått av, skulle man tro at det bare er godt å være ferdig. Men slik er det ikke helt. – Når du har tømt bussen, savner du dem som har vært med. Du synes det er tomt i bussen, sier Ingvar.

Det sier mye.

For ham og Silje handler dette ikke bare om næring. Det handler om å skape noe som betyr noe for andre. Når folk ler, drøser, finner tonen og koser seg, får de selv noe tilbake.

– Det er ikke pengemessig. Det er følelsesmessig. Du ser at nå klarte vi å gjøre noe for noen, sier Ingvar.

De har ingen store planer om å bli et stort selskap. De lever mer i nået. De vil lage gode turer så lenge helse, lyst og krefter er der. – Vi tar ikke mål av oss til å bli et svært selskap, sier Ingvar.

De har hatt flere busser, men har nå én. Det passer dem. Da kan de være tettere på. Være med selv. Holde fast på det personlige.

Veien videre

Det er kanskje nettopp derfor Ingvars Reiser har funnet sin plass. For til slutt handler ikke reisen bare om hvor man skal. Den handler om hvem man reiser med, hvem som tar imot, og hvordan man har det underveis.

Ingvar og Silje har kjørt langt. Fra hjelpesending til kjærlighet. Fra minibuss til reiseselskap. Fra hele regionen til Transilvania. Fra tilfeldigheter til livsverk.

Neste tur starter kanskje med at noen spør:

Når går bussen?

Og hos Ingvars Reiser er svaret mer enn et klokkeslett. Det er en invitasjon.